Har man jobbet mye i Excel, har man sikkert støtt på absolutte og relative cellereferanser før. Sannsynligvis har de fleste blitt nødt til å lære seg om disse referansene da de har merket hvordan formlene eller funksjonene deres oppfører seg merkelig. Derfor vil denne artikkelen omhandle forskjeller på hva som er en absolutt respektive relativ cellereferanse.

En cellereferanse viser til en celle, f.eks. celle A1, eller området A1:A10. Disse cellereferansene brukes som oftest i formler og funksjoner for at Excel skal kunne finne verdiene man viser til, eller hente ut data derfra.

I en formel trenger man ikke nødvendigvis å referere til en celle eller et celleområde i det regnearket du jobber i. Man kan snakke om ekstern referanse og ekstern kobling. Med ekstern referanse menes at man viser til et annet regneark. Med eksterne koblinger menes at man refererer til celler i andre programmer, noe som kan være greit å vite, men som ikke vil bli behandlet videre i dette innlegget. En annen ting det kan være verdt å vite, er at man også kan referere til et navngitt celleområde. Man kan da gi f.eks. celleområdet B1:D21 navnet Produktliste. For enkelhets skyld vil heller ikke dette utforskes mer i dette innlegget, jeg vil i stedet bruke faktiske celleområder. Dermed ser vi bort fra alt som har med eksterne referanser å gjøre, og ser i stedet på absolutte og relative referanser.

Relative cellereferanser er de forhåndsinnstilte cellereferansene som Excel bruker automatisk, uten videre manipulasjon.

Området A1:A10 er en relativ referanse. Det er rett og slett kombinasjonen av kolonnenavn og radnummer uten dollartegn ($). Når man kopierer en celle nedover, endres den relative celleadressen avhengig av den relative posisjonen til kolonne og rad. Dette skal så klart visualiseres med et eksempel:

I eksemplet sees en enkel formel i celle N2, og man ser også at de berørte cellene for formelen L2 og M2 er markert.

Kopierer man deretter formelen nedover, går til N3 og klikker i formellinjen, ser man at referansene har hoppet én rad ned, og at kolonnene er de samme. De relative referansene for L2 og M2 endres til L3 respektive M3, osv. Dette gjøres avhengig av radens relative posisjon.

En absolutt cellereferanse er der raden og kolonnen gjøres konstante ved å legge til dollartegn. Man kan se det som at man låser kolonne og rad på den måten, ved å rett og slett legge til et $ foran kolonne- respektive radnummeret. En absolutt referanse endres ikke når du kopierer formelen fra en celle til en annen.

Man kan også lage en miks. Man kan velge å låse kolonnen men ikke raden, f.eks. Dette kalles en blandet referanse. Selvfølgelig finnes det en hurtigtast for å gjøre en cellereferanse absolutt. Ved å trykke F4 når du står i eller ved cellereferansen i formellinjen.

Bildet over er et eksempel på både absolutte og relative referanser. Her blandes relative og absolutte cellereferanser, men det er altså ikke det som kalles blandet referanse. Mer om det senere.

En ny kolonne har kommet til siden tidligere eksempel, «Vekstfaktor». Den brukes til å multiplisere summen av Q1 og Q2.

Hvis man kopierer formelen nedover og evaluerer, ser man at formelen prøver å hente verdier fra tomme celler. Gjør man derimot cellen absolutt, vil ikke dette skje.

I dette tilfellet holder det likevel å låse raden, dvs. N$2. Låser man bare kolonnen ($N2), vil feilen bli den samme som i tidligere eksempel – formelen vil prøve å hente ut data fra tomme celler.

Når trenger man da å låse kolonnen? For enkelhets skyld transponerer jeg matrisen med =TRANSPONER(K1:O6) i en vilkårlig celle, fjerner den gamle matrisen, og limer inn den nye matrisen som verdier og fyller inn riktige formler fra tidligere eksempel. Hvis man nå vil kopiere formelen i bildet nedenfor til høyre, kan man her velge å ha en absolutt eller en blandet cellereferanse. For eksempelets skyld brukes her en blandet, der bare kolonnen er låst.

I denne artikkelen har det blitt redegjort for hva som er en relativ respektive absolutt cellereferanse, og også forskjeller på de to, samt hvordan en blandet referanse kan brukes når situasjonen krever det. Det er bra å ha en grunnleggende forståelse for dette, da det blir mer komplisert når lange, nestede funksjoner eller formler brukes. Det kan bli litt rotete når man har en formel som viser til mange celleområder og intervaller. Det man da kan ta med seg fra denne artikkelen, er å i så stor grad som mulig prøve å evaluere formelen og cellereferansene sine på lignende måte. Samtidig trenger ikke litt «trial and error» alltid være feil, men vil man spare seg for det, synes jeg at man skal sjekke ut vårt Excelkurs Basis hvor relative og absolutte cellereferanser behandles. Vil man omsette kunnskapene sine om absolutte og relative cellereferanser i noe konkret, bør man ta kurset Excelfunksjoner fordypning. Vil man følge med i de forholdsvis enkle eksemplene som gjennomgås, finner man Excel-filen her.

/Niklas